TYSK LYSKASTER 150 cm

(Flackscheinwerfer)

 

Merke/Fabrikat: AEG/AZG, ELC/Siemens-Schukert, Körting-Mathisen
Nasjonalitet: Tysk
Speildiameter: 150 cm
Brennvidde: 65 cm
Lysstyrke: ca 500 mill. hefnerlys, 460 mill. nye normallys.
Effekt: ca 16 KW. (78 volt, 200 amp.)
Rekkevidde: 22000 meter under gunstige forhold.
Vekt, lyskaster: 2500 kg
Vekt, henger: 1750 kg
Totalvekt:  4250 kg
  AEG fra siden venstre.jpg (41053 byte)
    AEG m lys bakfra.jpg (46174 byte)
    Th ved tent AEG.jpg (48272 byte)
     

 

Lyskasteren er konstruert tidlig på 1920-tallet for bruk mot sjø- og luftmål og ble brukt av det norske forsvaret (kystartilleriet) helt til den ble avløst av mer moderne laser- og radarsiktemidler på slutten av 1980-tallet.

Under krigen ble lyskasterne brukt både mot luft- og sjømål. Det var vanlig/nødvendig at flere lyskastere samarbeidet mot samme mål, og folk i Vesterålen som opplevde krigen kan fortelle at en under gunstige forhold kunne se strålene fra et titall lyskastere i Harstad, Lødingen/Tjeldsund og muligens Hamarøy/Tranøyområdet som opererte sammen/mot samme mål.

Ved forflytning kjøres den på en toakslet, spesialhenger type 104.

Hengeren består av to identiske hjulsett, ett i hver ende av lyskasterfundamentet. Draget kan tilkoples i begge ender: enden med drag får automatisk styrefunksjon! Samme hengeren kunne også brukes til transport av aggregat til lyskasteren og var også brukt til transport av 38mm kanon.

Alle kystfortene hadde flere slike lyskastere fast montert og de kunne dessuten være montert på strategiske steder. (Tranøy, Rotvær, Nes Tjeldodden)

Ved mobilt bruk settes tilhengeren i dekning og lyskasteren vatres opp med de tre skrue-’jekkene’ på sokkelen.

Den kan beveges ubegrenset i sideretning (svinges helt rundt) og 120 grader i høyderetning, fra 20 grader plongè (under horisontalplanet) til 100 grader elevasjon (90 grader er rett opp!)

Den kan benyttes både som søkelyskaster (konsentrert stråle) og som spredelyskaster ved hjelp av en spredeanordning (svakt skråstilte glass) montert foran frontglasset.

Som strømkilde brukes et mobilt aggregat på ca. 28 kW, 85 - 105 volt likespenning.

Lyskasteren består av et parabolspeil med en diameter på 150 cm og en brennvidde på 65 cm. Den har en selvregulerende lysbuelampe med kullstaver med ca 78 volt driftsspenning og ca 200 ampere strømforbruk, dvs. 16 KW effekt.

Lysbuen er 26 mm, og den reguleres/holdes konstant av et avansert elektromekanisk reguleringsverk. Den egentlige lyskilden er ikke lysbuen, men en liten kule av plasma (glødende gass, temperatur omtrent 6000º C) omtrent så stor som en ert som ligger i enden av den positive elektroden.

Nærmere beskrivelse og bilder av selve lysbuelampa finner du her.

Det positive kullet mates sakte frem (litt langsommere enn avbrenningen) samtidig som det roterer rundt sin egen akse. Det holdes i stilling ved hjelp av en linse og en termostat som igjen regulerer/kontrollerer hastigheten på fremdriftsmotoren.

Det negative kullet holdes i stilling ved hjelp av et differensialrelé som ved å registrere strømmen gjennom lysbuen og spenningen over den skyver kullstaven i riktig stilling. (Ohms lov: liten avstand => stor strøm: kullet trekkes tilbake. Stor avstand => høy spenning: kullet skyves frem.)

Positiv elektrode er 16 mm tykk og 80 cm lang, den negative er 13 mm tykk og 54 cm lang. Brenntid for positiv elektrode er ca 1 time, for negativ elektrode omtrent det dobbelte.

Lyskasteren drives av et aggregat som består av en likestrømsgenerator på 28 KW som drives av en åttesylindret Mercedes bensin rekkemotor på 4,9 liter og 54 HK. Bensinforbruk ca 20 liter pr. time.

Lyskasteren hadde normalt en bemanning på 6 mann: 1 lyskasterkommandør, 2 mann på høyde/sideretting, 2 mann på aggregatet og 1 hjelpemann.

Under krigen ble lyskasterne brukt både mot luft- og sjømål. Det var vanlig/nødvendig at flere lyskastere samarbeidet mot samme mål, og folk i Vesterålen som opplevde krigen kan fortelle at en under gunstige forhold kunne se strålene fra et titall lyskastere i Harstad, Lødingen/Tjeldsund og muligens Hamarøy/Tranøyområdet som opererte sammen/mot samme mål.

Etter krigen ble lyskasterne hovedsakelig brukt av kystartilleriet. De var i drift til slutten av 80-tallet(!) da de ble erstattet av mer moderne siktemidler som laser og radar.

Det fantes dessuten en variant med 60 cm speildiameter og en med 200 cm diameter! Den største hadde et aggregat på 58 kW og en driftsstrøm på 450 A!

De allierte hadde tilsvarende utstyr (150-cm, 60 tommer) men med en noe enklere konstruksjon enn de tyske.

En variant av lyskastyerne var fjernstyrte: Under krigen hadde tyskerne et system hvor flere lyskastere ble koplet sammen og kunne styres fra en enkelt ledelyskaster - mest brukt mot luftmål. (Bombefly) Det er sannsynlig at luftvernkanoner også ble fjern styrt i samme systemet.  (Fjernstyringen ble ikke brukt i det norske forsvaret.)

Lyskasterpersonellet var svært utsatt fordi lyskasteren var et lett mål å skyte på. Oppgitt 'levetid' i strid på objektet ble antatt å være ca 30 sekunder! Det var derfor viktig å ha lyskasteren tent i så korte perioder som mulig, og mye av treningen for lyskastermannskapene gikk ut på å rette seg inn på målet så nøyaktig som mulig før lyskasteren ble tent og ildgivning kunne starte. På AEG/AZG lyskasteren var det en automatisk innretning som skjermet de rødglødende kullendene når lyskasteren ble slukket for at posisjonen ikke skulle avsløres for fienden.